torsdag 14. oktober 2010

Når folk rusler forbi deg...

Ja, nå er jeg altså over halvveis ut i svangerskapet, magen vokser, lillejenta sparker, jeg koser meg. Bekkenløsningen min er heldigvis ikke så ille, vi sameksiterer greit, den og jeg.
Så lenge jeg oppfører meg pent, oppfører den seg pent. Finner jeg på å løpe etter toget, straffer den meg. Selv om det bare var noen få meter en morgen jeg følte meg i god form, var absolutt for sen for toget, som likevel sto på stasjonen og det var 40 minutter til neste tog. Fristelsen ble for stor, og hele dagen føltes det greit, helt til jeg skulle hjem, og selv med gooood beregnet tid nesten ikke rakk toget hjem, for da var straffen på plass...

Men stort sett er jeg flink jente. Jeg går med små skritt i rolig tempo, varierer sittestilling i løpet av dagen, går meg en tur ut dersom jeg har sittet lenge foran pc'n (grei sjef, det er ingen problem) Prøver å gjøre øvelsene fysioterapeuten har vist meg, og unngår så mange løft som mulig, har lært Knerten opp til å klatre opp i bilsetet sitt selv, opp på do selv, så lenge jeg holder ham i hånden, han går trappa selv (når det ikke HASTER å komme seg på do) og sånne ting.

Men en ting sliter jeg med å venne meg til. Det er ikke det å gå sakte i seg selv, men den følelsen når folk rusler forbi meg. Jeg er av dem som bevisst plasserer meg i den vognen på toget som stopper nærmest utgangen på ankomststasjonen, er rask ut, og tråkler meg frem gjennom folkemengden, raskt og effektivt. Det ligger i min natur, jeg bruker ikke mer tid på transport til og fra jobb enn nødvendig. Men nå plutselig, går jeg sakte. Veldig sakte. Derved er det ikke jeg som tråkler meg frem i folkemengden, i stedet er det alle de andre som passerer meg. Hadde det vært "sånne som meg", som haster forbi, så er det nå en ting, men det er de som rusler. 2-3 stykker som rusler sammen, snakker, og passerer meg, gjerne en på hver side mens de fortsatt snakker sammen. De som slett ikke har det travelt. De passerer meg, der jeg spasserer så sakte og rolig avsted til jobb...

Det er noe jeg ikke kommer til å venne meg til. Det føles bare rart.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...